Ved siden av fysiske inngrep er forurensinger trolig den viktigste trusselen for naturmangfoldet og mange av økosystemtjenestene knyttet til våre vassdrag.

De viktigste lovverkene som beskytter miljøet mot forurensinger er forurensingsloven og produktkontrolloven med sine forskrifter, da særlig forurensingsforskriften, avfallsforskriften, produktforskriften og biocidforskriften som mer konkret regulerer potensielt forurensende aktiviteter og bruk av spesifikke miljøskadelige stoffer og forbindelser.

Videre er vannforskriften, med sine miljøkvalitetsstandarder for «prioriterte og vannregionspesifikke stoffer» og krav til at vannforekomstene skal oppnå god kjemisk tilstand, et viktig verktøy for vurdering og bestemmelse av miljøtilstand i forskjellige vannforekomster.

En god inngangsportal til emnet forurensinger og ferskvann finnes på Miljøstatus.no.

På nettsiden norskeutslipp.no kan man finne en oversikt over alle registrerte industriutslipp, utslippstillatelser og kontroller av bedriftene, samt en kartfesting av disse.

Forurensinger er imidlertid et vidt definert begrep, og i forurensingslovens § 6 innbefatter det både tilførsler av stoffer og kjemikalier, støy og rystelser, lys og temperatur «som er eller kan være til skade eller ulempe for miljøet». I det følgende vil vi redegjøre for noen ulike typer forurensinger med henvisninger til hvor mer informasjon om deres forekomst og skadevirkninger kan finnes.

Alle miljøgifter er forurensinger, men ikke alle forurensinger er miljøgifter.

Miljøgifter defineres som «stoffer som selv i små konsentrasjoner kan gi skadeeffekter på naturmiljøet ved at de er giftige og kan oppkonsentreres til skadelige konsentrasjoner i næringskjeden og/eller har særlig lav nedbrytbarhet».

Kriteriene for miljøgifter oppsummeres ofte med bokstavene «PBT», der hver står for en spesiell egenskap:

P, persistent – motstandsdyktig mot nedbrytning
B, bioakkumulerende – hoper seg opp i levende skapninger
T, toksisk – giftig for mennesker, dyr og andre organismer

Stoffer som er svært lite nedbrytbare og svært lett hoper seg opp i levende organismer, regnes som miljøgifter – selv om de ikke har kjente giftvirkninger. Slike stoffer omtaler som vP (very persistent) og vB (very bioaccumulative).

Mange forbindelser som kan være både forurensende og giftige, regnes derimot ikke som miljøgifter fordi de ikke bioakkumulerer. Eksempler på slike finner vi blant de klassiske forurensningene, så som ammoniakk (NH₃), cyanid (CN^-) og hydrogensulfid (H₂S).

Det europeiske kjemikaliedirektivet REACH og kjemikaliebyrået ECHA har særlig fokus på PBT/vPvB-stoffer. Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å gjennomføre EUs regelverk for kjemikalier, men vi har også særnorske bestemmelser på kjemikalieområdet.

Kjemikalier som regnes for å utgjøre en alvorlig trussel mot helse og miljø, settes på den norske prioritetslisten. Stoffene blir dermed omfattet av et nasjonalt mål om at bruk og utslipp av kjemikaliene skal kontinuerlig reduseres, med intensjon om å stanse utslippene innen 2020.

Det skilles ofte mellom organiske og uorganiske miljøgifter.

Organiske miljøgifter er bygget opp av et skjelett av karbonatomer, ofte med ringstruktureer eller såkalte aromatiske forbindelser. Til denne grunnstrukturen er det ofte knyttet andre grunnstoffer, gjerne halogener som klor, brom eller fluor. Til denne gruppen finner vi flere av de klassiske miljøgiftene som klorerte hydrokarboner som DDT og dioksiner, bromerte flammehemmere og per- og polyfluorerte alkylstoffer (PFAS) som PFOS og PFOA. Mange av disse forbindelsene er regulert gjennom det internasjonale avtaleverket Stocholmkonvensjonen, som har til formål å begrense brukt og spredning av slike persistente organiske miljøgifter (POP-er).

Til de uorganiske miljøgiftene finner vi tungmetaller og sporelementer som kvikksølv, bly, kadmium og kobber.

Tilførsler av næringssalter som fosfor og nitrogen kan føre til uønskede algeoppblomstringer i vann og vassdrag. Denne prosessen, som kalles eutrofiering, kan føre til uønskede masseoppblomstring av alger.

(Foto: Gunnhild Rise)

Næringsaltene kan komme fra avrenning av kunstgjødsel og husdyrgjødsel fra landbruksarealer eller fra urensede kloakkutslipp.

Ved kraftig eutrofiering kan massoppblomstringene domineres av blågrønn-bakterier som kan gjøre vannet giftig for husdyr og sette vond smak på drikkevannet, så som i Vansjø i Østfold eller i Mjøsa på 1970-tallet.

Videre kan den mikrobielle nedbrytningen av en stor algebiomasse føre til oksygensvinn i de dypere vannlag og ved bunnen av innsjøer, noe som fører til at dette habitatet blir ubeboelig for høyere organismer som fisk og bunndyr. Akutt fiskedød kan i noen tilfeller inntreffe. Oksygensvinnet kan også føre til frigjøring av fosfat bundet i sedimentene, hvilket igjen fvil orsterke eutrofieringsprosessesn.

Ved stor tilførsel av organisk materiale, som fra urenset kloakk, treforedlingsindustri eller sigevann fra avfallsdeponier, vil det også kunne oppstå oksygensvinn i vannforekomstene. I elver og bekker vil det kunne etableres tette begroinger av trådformede sopp- og bakteriekolonier, såkalt lammehaler, som utnytter og lever av det organiske materialet.

Ved tilførsler av næringssalter og organisk materiale vil det biologiske samfunnet kunne endres slik at det ikke oppnår god økologisk status, slik som kreves i Vannforskriften. I forskriftens klassifiseringsveileder gis det konkrete klassegrenser for en rekke biologiske parametere av betydning for miljøforholdene i vassdrag

Partikkelforurensing fra avrenning og deponering av sprengstein kan ha negativ virkning på vannkvaliteten og livet i vannet. Ulike typer anleggsvirksomhet som vei- og tunnellbygning og gruvedrift kan bidra med forurensing av finpartikulært mineralsk materiale. Borring av grunnvannsbrønner og energibrønner kan også bidra til dette.

Slike suspenderte mineralpartikler kan reagere kjemisk med vannet, og da de har en spiss, flisete og skarp overflate kan de skade fiskegjeller eller følsomme organismer.

Ved sedimentering på bunnen av vann og vassdrag kan de føre til en tilslamming som forringer habitatet til viktige bunndyrsgrupper og laks- og ørretunger. Tilslammingen kan også føre økt dødlighet på rogn og plommesekkyngel til laksefisk.

Avrenningen fra sprengstein kan også bidra med betydelige mengder av uforbrent sprengstoff, som vanligvis inneholder nitrogenforbindelsen ammoniumnitrat.

Sprengstein som inneholder sulfidholdige og metallrike mineraler kan føre til forsuringsproblemer og utlekking av giftige metallioner.

Veiavrenning kan også bidra med partikkelforurening i tillegg til andre typer forurensing.

Les mer om partikkelforurensing her:
NVE, 1998
Statens vegvesen, 2005